Museet for samtidskunst

Lucie Noel Thunes skulpturelle installasjoner tar utgangspunkt i hverdagslige objekter og materialer vi til daglig omgir oss med. Det kan være organiske materialer, som veggarbeidet From Nothing to Nothing (2002 / 2003), som er utformet i et sinnrikt system hvor egg og ståltråder er skjørt forbundet med hverandre. Hun benytter også gjerne industrielle, masseproduserte gjenstander, som for eksempel banansplit begere fra McDonalds, eller «funnet materiale», som utklipp fra spillefilmer. Verkene har en styrke i dette spennet i materialbruken, fra skjørt organisk materiale til bruksgjenstander. Thune utvikler nye estetiske objekter med ny meningsdannelse.

I installasjonen Coil (2002) anvender Thune spillefilmer som råmateriale, kombinert med isopor og tre. Hver skulptur består av én film. På avstand minner de om et bølgende åslandskap som har finstemte nyanser mellom sort, mørk blå og grønn. Ved nærsyn får vi en fornemmelse av å bli dratt med i et dragsug, som er dannet av spirallinjene i overkanten av filmene.

Thune har brukt norske og engelske spillefilmer som er godt kjent for publikum, som alle har vært vist på kino i den vestlige verden de siste årene. Hvilken film det er, er likevel uvesentlig. Det er forholdet mellom det private og kollektive minnet som er interessant for Thune. I Pictogram (2002), som består av fem lystavler, har hun redigert collager av klipp fra mange forskjellige filmer. På den måten oppstår det nye sammenhenger og historier, og slik forsterker hun filmens fiktive karakter. Thune trekker også publikum aktiv med i historiedannelsene. Til lystavlene hører det med forstørrelsesglass, som publikum kan ta ibruk og studere hver enkelt rute på filmremsene. Slik kan tilskuerne danne seg nye, egne historier.

Det er fascinerende hvordan Lucie Noel Thune bearbeider dagligdagse gjenstander, som tilsynelatende ikke har kunstnerisk verdi, til objekter med høy estetisk kvalitet. Thune har en spesiell følelse for objektenes materialitet og vet å utnytte deres potensiale. Hun er særlig oppmerksom på hvordan lyset har betydning for oppfattelsen av gjenstandene. I installasjonen Vermicular Banana Boats (2002) har hun anvendt gjennomsiktige banansplit begere som grunnmateriale. Ved sammenstillingen av 13 500 begere oppfatter vi ikke lenger materialet som gjennomsiktig, det får en mettet, melkehvit farge. Ved nærgående studier ser vi hvordan Thune har omdannet kantene på plastbegrene til en taggete gjennomskinnlig overflate. Skulpturen er utformet som en lang buktende form, presset sammen på et hvitt kvadrat, og gir oss assosiasjoner i flere retninger, fra innvoller til gigantiske larver.

Ved nitidig, detaljert utforskning og omstilling av grunnmaterialet, gir Thune objektenes opprinnelige funksjon et nytt liv. Hun fremviser det hverdagslige, det som er kollektive erfaringer, og bringer det fram til et nytt nivå som gir en utvidet funksjon og mening.

Eva Klerck Gange
Konservator ved Museet for samtidskunst.